Kategorier
Uncategorised

Preview Leeds United – Luton Town

På tirsdag drar Luton på besøk for å møte ligaleder Leeds, som på lørdag vant en sterk hjemmeseier mot opprykksrival Fulham. Selv om begge lag ligger i hver sin ende av tabellen, bør det ligge ann til en spennende kamp, ettersom begge lag er formlag og har mye å spille for.

Byen Leeds:
Leeds ligger i regionen Yorkshire & Humber, og har et innbyggertall på snaue 790 000 inybyggere. Leeds var tidligere et betydelig senter for produksjon og handel av ull, mens byen i dag er et viktig finanssenter i England.

Leeds United:
Den første fotballklubben i Leeds, het Leeds City Football Club og ble etablert i 1904. Leeds City ble valgt inn The Football League i 1905, og spilte sine kamper på Elland Road. Klubben ble oppløst i 1919 på grunn av økonomiske uregelmessigheter, og ga plass til at Leeds United AFC ble etablert 17. oktober 1919. Leeds United tok over Elland Road som sin hjemmebane, og ble valgt inn i The Football League i 1920.

Leeds Historie:
Til å begynne med klarte ikke Leeds å etablere seg som en toppklubb i det engelske seriesystemet. Leeds vekslet mellom å spille mellom nivå to og en, uten å vinne noe «major Trophy». I 1958 ble den tidligere engelske landslagsspilleren Don Revie hentet til Leeds, og Revie skulle bli en veldig viktig skikkelse i Leeds historie, muligens klubbens viktigste person gjennom tidene. I mars 1961 ble han ansatt som spillende manager, og hans 13 år lange «regjeringstid» skulle bli Leeds’ storhetstid med ligamesterskap, cupmesterskap og europacupeventyr.

På grunn av økonomiske problemer i klubben hadde Revie en tung debutsesong som manager i 1961/62-sesong, og bare en seier i siste kamp reddet laget fra nedrykk til nivå tre. To år senere, i 1964, var Leeds igjen klar for Englands øverste divisjon, etter å ha vunnet nivå to.

Allerede i sin første sesong på øverste nivå, 1964/65 sesongen, ble Leeds nummer to i ligaen. Klubben ble aldri dårligere enn nummer fire i perioden 1965 og 1974. Leeds ble ligamester i 1968/69 og 1973/74. 1973/74 sesongen var også Leeds ubeseiret de første 29 seriekampene. FA-cupen ble hentet hjem i 1972 og ligacupen i 1968. I Europa vant de Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen) i 1968 og 1971. I Revie-perioden kom Leeds på andreplass i ligaen fem ganger og tapte tre FA-cup-finaler. Leeds klarte også å spille seg frem til en finale i Cupvinnercupen og en tredje Messebycup-finale foruten de to som Leeds vant. Revie forlot Leeds i juli 1974 for å ta over det engelske landslaget.

Den neste manageren i Leeds var kontroversielle Brian Clough. Han hadde hatt stor suksess med Derby County, men fikk sparken i Leeds United etter 44 turbulente dager. Clough, som åpent hadde kritisert spillerne i Leeds og den tidligere manageren Revie, røk uklar med spillergruppen og klubbens øvrige ansatte omtrent med en gang.

Den tidligere engelske landslagskapteinen Jimmy Armfield overtok, og ledet Revies aldrende stjernelag helt til finalen i Europacupen for serievinnere (forløper for Mesterligaen) i 1975. Leeds tapte finalen 0-2, som ble spilt mot Bayern Munchen den 28. mai 1975 på Parc des Princes i Paris.

I sesongen 1981/82 rykket Leeds ned fra øverste nivå, og resten av 80-tallet ble klubben værende på nivå to. Det lysnet på slutten av 80-tallet, og økonomien i Yorkshire-regionen bedret seg. Howard Wilkinson, som ble ansatt som manager i oktober 1988, greide å få laget tilbake til toppdivisjonen i 1990. Her gikk det bedre enn de aller fleste hadde trodd, og i 1992 ble Leeds igjen engelsk ligamester. Dette er klubbens foreløpig siste seriemesterskap. En kreativ nøkkelspiller i laget, og kultfigur blant tilhengerne, var Eric Cantona. Cantona ble imidlertid solgt til rivalen Manchester United i november 1992, der han ble sentral i storlaget som Alex Ferguson bygde opp.

På slutten av 90-tallet ble David O´Leary ansatt som manager av styreformann Peter Ridsdale. Styreformann Peter Ridsdale hadde som mål at Leeds skulle bli Englands beste lag, og i tillegg erobre Europa gjennom spill i Mesterligaen. For å klare dette, investerte klubben i dyre spillere som Rio Ferdinand, Robbie Keane, Olivier Dacourt og Mark Viduka. Også Eirik Bakke ble hentet fra Sogndal for 45 millioner norske kroner i 1999.
Sesongen 1999/00 ble Leeds nummer tre i Premier League, og kvalifiserte seg dermed for Mesterligaen. Der ble Leeds den store overraskelsen i 2000/01-sesongen, og spilte seg helt frem til semifinalen, med Erik Bakke på banen. Spanske Valencia, med John Carew i startoppstillingen, ble for sterke, og Leeds tapte 0-3 sammenlagt. Men O’Learys unge lag hadde skaffet seg stor respekt både i England og i resten av fotball-Europa, og fremtiden så lys ut.

Men, styreformann Ridsdale, hadde i sin iver etter å gjøre Leeds til et virkelig storlag, tatt seg vann over hodet og brukt langt mer penger enn det som var forsvarlig. Ridsdale tok sjansen på at inntekter knyttet til videre deltakelse i Mesterligaen, ville dekke utgiftene til de store lånene klubben hadde tatt opp for å kjøpe nye spillere. I 2001 ble Leeds «bare» nummer fire i ligaen, og klarte dermed ikke å kvalifisere seg for neste sesongs Mesterliga. Den påfølgende økonomiske krisen førte til at klubben måtte selge sine beste og mest profilerte spillere. Først ut var Rio Ferdinand, som forsvant til erkerivalen Manchester United.

I 2003/04 rykket Leeds ned til Championship, og talentfulle spillere som Paul Robinson, Aaron Lennon, James Milner og Alan Smith måtte selges. Bare evig lojale Gary Kelly og Eirik Bakke var igjen fra laget som spilte semifinale i Mesterligaen tre år tidligere.
De økonomiske vanskelighetene ga dårlige arbeidsforhold for managerne i Leeds. David O’Leary ble etterfulgt av Terry Venables, før Peter Reid overtok, som igjen ble erstattet av den gamle spillerkjempen Eddie Gray. I 2004 overtok Kevin Blackwell som manager, og Blackwell klarte å stabilisere laget og tok Leeds til kvalifiseringsrunden til Premier League i 2006. Etter en elendig seriestart, fikk Blackwell sparken i september 2006. Blackwell ble ansatt som Lutons manager i 2007, etter at Mike Newell fikk sparken i Luton.

Starten på 2006/07-sesongen var som sagt svært dårlig. Dennis Wise ble Blackwells etterfølger, men klarte ikke å snu «skuta», samtidig som de økonomiske problemene ikke bedret seg. I nest siste serieomgang av 2006/07 sesongen forsvant i realiteten alt håp om redning fra nedrykk. To dager før den siste kampen, 4. mai, valgte klubben å sette seg under administrasjon. Den umiddelbare følgen var at klubben ble fratatt ti poeng. Dermed endte Leeds United helt sist på tabellen, og rykket ned til League One for første gang i klubbens historie.

Først i 2010, etter tre år i League One, klarte Leeds å rykke opp til The Championship igjen. Denne gang ledet av Simon Grayson. Leeds har spilt i Chamiponship siden 2010.
Siden 2010 har Leeds tidvis blandet seg inn i toppstriden, men manglende økonomisk og sportslig stabilitet med stadige trenerskifter, har stått i veien for det etterlengtede opprykket til Premier League. Bare i perioden fra 2012/13 til 2017/18 hadde klubben ti forskjellige hovedtrenere.

Rivaler og hooligans:
Leeds har flere rivaliserende klubber, og flere av disse klubbene er spredd over hele «balløya», ja til og med i Europa. Dessverre har også disse rivaliseringene flere «mørke sider» ved seg, da Leeds sine supportere har hatt et historisk dårlig rykte. Det hele startet etter finalen i Europacupen for serievinnere i 1975, hvor Leeds tapte 0-2 i finalen mot Bayern München. Leeds-tilhengerne mente dommeren snøt Leeds for seieren, og gikk amok på tribunen og utenfor stadion etter kampen. Dette var forsmaken på en dyster tid for Leeds utenfor banen. En gjeng fotballpøbler som kalte seg «The Service Crew», ble beryktet for fremmedfiendtlighet og sadisme, og spredte frykt over hele England med sin voldelige opptreden, spesielt på bortebane.

Et av de av de mest intense oppgjørene I England, er oppgjøret mellom Leeds og Manchester United. Spesielt var dette intenst på midten av 70- tallet, og spesielt mellom Leeds supporterne og deres «The Servie crew» og Manchester Uniteds «Red army». Leeds og Millwall er begge to av Englands mest fryktede klubber hva gjelder supporterkultur, og det bør derfor ikke være overraskende at disse to klubbene også har et nokså intenst rivaliserende forhold seg imellom. Dog skal det sies at mellom 1919 og 2003, møttes lagene kun tolv ganger. Derimot har lagene møttes jevnlig etter 2003, noe som også har gjort at rivaliseringen har blitt intensivert. Det har vært flere voldelige episoder mellom lagenes supportere etter 2003, som også har gjort at man tilstreber at kampene mellom Leeds og Millwall har tidlig avspark. I tillegg settes det inn betydelige politistyrker på disse kampene.

I april 2000 ble to Leeds supportere drept av Galatasaray supportere. Drapet skjedde i forkant av første kamp i semi-finalen i UEFA cupen mellom Leeds og Galatasaray, som ble spilt i Istanbul i Tyrkia. Etter hendelsen i 2000, har Leeds supporterne hatt et anstrengt forhold til Galatasaray. I 2008 ble det klart at den tidligere Leeds spilleren Harry Kewell hadde signert for Galatasaray. Dette «falt tungt for brystet» for mange Leeds supportere, og mange av hans tidligere lagkamerater reagerte sterkt på Kewells kontroversielle valg. Spesielt ettersom Kewell også var en del av Leeds sitt semi-finale lag i 2000.

Leeds sine supportere anser også lagene Sheffield United, Sheffield Wednesday, Bradford City og Huddersfield Town som intense rivaler. Disse klubbene bærer preg av lokal rivalisering. Kampene mellom Leeds, Bradford og Huddersfield kalles forøvrig for West Yorkshire Derby.

Ellend Road:
Leeds United kalles av de fleste for bare «Leeds» eller «United», men går også under kallenavnene «The Whites» eller «The Peacocks». Hjemmekampene spilles som nevnt på Elland Road, som i dag har en tilskuerkapasitet på 39 460 tilskuere. Rekorden er 57 892 tilskuere og ble satt i en kamp mellom Leeds og Sunderland i mars 1967. Elland Road var i bruk allerede i 1904 og ble brukt av Leeds City. Leeds United FC ble som nevnt stiftet i 1919 og kjøpte stadionet samme år. Elland Road har blitt utvidet flere ganger, og ble solgt i 2004 på grunn av Leeds’ dårlige økonomi. Leeds undertegnet en leiekontrakt på 25 år som også ga klubben rett til å kjøpe tilbake Elland Road når økonomien tilsa dette. Sommeren 2017 ble Elland Road kjøpt tilbake av Leeds United.

Nordmenn i Leeds:
Flere nordmenn har spilt for Leeds. Frank Strandli spilte for klubben i 1993/94 sesongen, hvor han fikk 16 kamper og scoret to mål. Blant annet scoret han i debutkampen mot Middlesbrough. Alf Inge Haaland spilte for Leeds i perioden 1997 til 2000, hvor han spilte 92 kamper og scoret åtte mål. Gunnar Halle spilte 85 kamper for Leeds og scoret fire mål i perioden 1996 til 1999. Eirik Bakke er den nordmannen som har vært lengst i Leeds og er den nordmannen som har flest kamper for klubben. Bakke ble signert fra Sogndal i 1999 for 45 millioner kroner, og var som nevnt med når Leeds tapte semi-finalen i Mesterligaen for Valencia. Bakke fikk 143 kamper for Leeds og scoret åtte mål. I 2006 returnerte han hjem til Norge, og da til Brann. Tore Andre Flo var også i klubben mellom 2006 og 2008 hvor han spilte 23 kamper og scoret fire mål.

Leeds og Luton H2H:
Leeds og Luton har møtt hverandre 48 ganger. Leeds har vunnet 19 ganger, Luton har vunnet 14 ganger, mens det har endt uavgjort 15 ganger. Sist lagene møttes var på Kenilworth Road i november, hvor Leeds vant 2-1 på dramatisk vis. Matty Pearson scoret et sent selvmål i det 89. minutt, etter at Leeds tok ledelsen i det 52.minutt, mens Izzy Brown utlignet til 1-1 to minutter senere. På de siste elleve møtene (fra 1991 til 2016), har Leeds vunnet åtte ganger, mens det har endt uavgjort to ganger. Mange av oss vil huske den fantastiske seieren i 2006, hvor Mike Newells menn vant hele 5-1 på Kenilworth Road i The Championship. Carlos Edwards scoret to mål, mens Markus Heikkinen, David Bell og Rowan Vine scoret hvert sitt mål. Sist lagene møttes på Elland Road var den 1.september 2007 i en League One kamp, hvor Leeds vant 1-0. Sist Luton var det beste laget på Elland Road, var i en ligacup kamp i november 1988, hvor Luton vant 2-0. For andre sesong på rad, spilte Luton seg frem til finalen, som Luton tapte 1-3 mot Nottingham Forest. Luton har besøkt Elland Road elleve ganger siden sin siste ligaseier i Leeds. Siste seier kom den 8.mars i 1961 (!) hvor Luton vant 2-1, som også er den fjerde seieren som Luton har klart i Leeds. Av 24 besøk har det endt uavgjort ved fem anledninger, mens 15 ganger har det endt med hjemmeseier til Leeds.

Leeds sin form:
På fredag tapte West Brom 0-1 for Brentford, mens Leeds og Marcela Bielsas menn vant hele 3-0 over Fulham. Det gjør at Leeds leder The Championship med tre poeng på ligatoer West Brom, mens det er åtte poeng ned til Brentford som ligger på tredje plass. Lørdagens motstander, Fulham, ligger på femte plass, ti poeng bak Leeds. Nottingham Forest, som slo nedrykkstruede Huddersfield på søndag, ligger på fjerde plass, med bedre målforskjell enn Fulham.

Leeds er så absolutt i form. På de siste åtte kampene har Leeds kun avgitt fem poeng av 24 mulige. Forrige helg tapte Leeds 0-2 for Cardiff på The Cardiff Stadium, mens det for åtte kamper siden ble uavgjort 1-1 mot Brentford på Griffin Park i London. På hjemmebane har Leeds spilt fire kamper på rad hvor de har vunnet og ikke sluppet inn mål. Derimot ble det hjemmetap mot Wigan og Sheffield Wednesday, mens de vant mot Millwall, mellom Wigan og Wednesday tapene. Med andre ord, på de siste ti hjemmekampene har Ledds vunnet seks kamper, to har endt uavgjort, mens to hjemmekamper har endt med tap. Med sine 32 innslupne mål, er også Leeds er også det laget som har sluppet inn minst mål i The Championship denne sesongen.

Luton sin form:
Med sin sterke 1-0 seier over Swansea på lørdag, klatret Luton opp på nest siste plass i The Championship, og meldte seg for alvor på i kampen om å unngå nedrykk. Luton knappet inn to poeng på laget som ligger på 21.plass, som er Hull, men har betraktelig dårligere målforskjell enn Hull. Det er grunn til å nevne at for Luton så er det ti poeng opp til Birmingham som ligger på 16.plass, mens det er fem poeng opp til Middlesbrough på 19.plass. På lørdag vant Middlesbrough en sterk borteseier når de slo Stoke2-0.

Som Leeds, er også Luton i god form, og har kun et tap på de siste åtte kampene. Etter 1-3 tapet mot Charlton på The Walley, har Luton vunnet mot Brentford og Swansea, mens det ble uavgjort mot Stoke, Wigan og Preston. Før tapet mot Charlton, vant Luton mot Sheffield Wednesday og Middlesbrough. Alle seierne har blitt vunnet med knappest mulig margin. Gjennom hele sesongen har Luton slitt på bortebane. Derimot har Luton tatt seg sammen på bortebane, og tatt syv av tolv mulige bortepoeng på de siste fire forsøkene. I de tre bortekampene hvor det ble poeng, har også Luton klart «å holde nullen».

Jeg har ikke klart å få noe info på skadesituasjonen foran tirsdagens kamp, men det er tvilsomt at Brendan Galloway og Eunan O`Kane er kvitt sine kneskader siden sist. Usikkert er det også om Kazenga LuaLua er klar til tirsdagens kamp.

Kampen streames via iFollow tjenesten som du finner på Luton sine nettsider. Simon Pitts kommenterer som vanlig kampen som har avspark på tirsdag kl 2045 norsk tid.

COYH!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *